En av de første erfaringer med skrivesperre mange forfattere vil ha er når de står overfor oppgaven med å plukke ut en tittel på en bok eller serie i seg selv. Hver og en forfatter har hatt dette dilemmaet, og alle har møtt utfordringen med å finne ett enkelt ord eller uttrykk som beskriver selve essensen i boken som er i ferd med å bli lest. Bokens tittel er kanskje den viktigste delen av boken, da den i stor grad bestemmer hvem som vil ta boken ned fra hyllen, og hvem som vil passere den. Med dette i bakhodet synes forfattere det er svært vanskelig å fastslå en eksakt tittel som best viser kjernen i deres historie. Selv om oppgaven er vanskelig, er det noen enkle trinn som kan følges for å gjøre prosessen litt mer definert, og litt enklere å hanskes med:
Når en forfatter begynner sitt første forsøk på å skrive en roman, en av de største utfordringene h*n står overfor hvor et kapittel bør slutte og neste kapittel begynne. Mange nye forfattere ender opp med å lage for mange korte kapitler som ikke føles tilfredsstillende å lese, eller altfor lange kapitler som tar mengder av tid å lese seg gjennom, forårsaker frustrasjon for tregere lesere eller de som ikke har mye tid til å lese. Noen forfattere får instinktivt en god følelse av hvor de skal stoppe og starte kapitlene naturlig, mens andre trenger litt veiledning i å lære seg denne ferdigheten. Heldigvis finnes det noen enkle trinn som kan følges for å hjelpe forfattere å få et bedre inntrykk av den beste måten å dele en roman inn i kapitler:
Det er en grunn til at visse karakterer synes å passe perfekt inn i sine omgivelser. Navn er skreddersydd til sin sjanger, sin tidsperiode og sine omgivelser, og flyktige lesere vil ikke tenke nøyere over dem. På den annen side, tenk hvor malplassert det ville høres ut for en krigsherdet ridder besatt av hevn over sin livslange fiende, som svinger sitt bredsverd og sier: “når det truende gapet til livet etter døden hilser deg, fortell dem at Per Slåssesen har sendt deg”. Den har bare ikke den samme noble klangen som Kalasag the Protector eller Leon Schwerter, og heller ikke tanken bak. Uansett om du skriver en fantasy, en moderne novelle, eller et gripende drama, så trenger ikke det å finne opp navn på karakterer være verken tidkrevende eller stresskapende.